Konfirmasjon

Konfirmasjon

Konfirmasjonen er en forbønns- og velsignelseshandling. I tidligere tider var selve konfirmasjonshandlingen en offentlig bekreftelse på at konfirmanten ville leve som kristen. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. Ordet "konfirmere" betyr "bekrefte". I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Ved å delta i konfirmasjonstiden kan den unge erfare, reflektere rundt og bli styrket i troen og sin tilhørighet til kirken. I den avsluttende konfirmasjonsgudstjenesten blir det bedt for konfirmanten, og kirken bekrefter at den unge er døpt til liv i Kristus. Konfirmasjonstidens basis er dåpen på samme måte som for trosopplæringen for øvrig. Også unge som ikke er døpt er velkommen til å delta i konfirmasjonstiden. Hvert år blir 1200 - 1400 døpt i løpet av konfirmasjonstiden og kan dermed la seg konfirmere.

Dåp i konfirmasjonstiden

Dåpen er en forutsetning for å delta i den avsluttende forbønnsgudstjenesten. Slik understrekes dåpens grunnleggende betydning for tro og tilhørighet til Kristus og kirken. Konfirmasjonstiden er åpen for både døpte og udøpte ungdommer. For unge som ikke er døpt, ønsker kirken i konfirmasjonstiden å veilede den unge i en prosess til et selvstendig valg i forhold til tro og dåp.

Konfirmasjon (av latin confirmare, «bestyrke, bekrefte») er ofte betraktet som et kristent ritual, men overgangsritualer fra barn til voksen finnes i de fleste kulturer verden over. Det har fått ulik vekt og utforming innen de forskjellige deler av kristendommen. Historisk sett har det ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder; dette er et element som er tilkommet i noen trossamfunn senere. I noen trossamfunn betraktes det som et sakrament, i andre som en ikke-sakramental bekreftelse eller styrking av konfirmanten, eller som en forbønnshandling.

Selve ordet konfirmasjon om denne kirkelige handling er første gang belagt i en nedtegnet pinsedagspreken som tillegges Faustus av Riez (ca. 450), der det benyttes for å uttrykke den teologiske grenseoppgang i forhold til dåpen: «I dåpen blir vi gjenfødt til livet, etter dåpen blir vi 'konfirmert' til kamp; i dåpen blir vi tvettet, etter dåpen blir vi styrket».

Uttrykket er også tatt i bruk for noen livssynsgruppers overgangsritual, eller ungdomsfest, som markering av overgangen fra ungdom til voksen.

I Den norske Kirke har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter konfirmanten. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet også tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde, hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt»[1]