Konfirmasjon (av latin confirmare, «bestyrke, bekrefte») er ofte betraktet som et kristent ritual, men overgangsritualer fra barn til voksen finnes i de fleste kulturer verden over. Det har fått ulik vekt og utforming innen de forskjellige deler av kristendommen. Historisk sett har det ikke vært forstått som et overgangsritual mellom barndom og voksenalder; dette er et element som er tilkommet i noen trossamfunn senere. I noen trossamfunn betraktes det som et sakrament, i andre som en ikke-sakramental bekreftelse eller styrking av konfirmanten, eller som en forbønnshandling.
Selve ordet konfirmasjon om denne kirkelige handling er første gang belagt i en nedtegnet pinsedagspreken som tillegges Faustus av Riez (ca. 450), der det benyttes for å uttrykke den teologiske grenseoppgang i forhold til dåpen: «I dåpen blir vi gjenfødt til livet, etter dåpen blir vi 'konfirmert' til kamp; i dåpen blir vi tvettet, etter dåpen blir vi styrket».
Uttrykket er også tatt i bruk for noen livssynsgruppers overgangsritual, eller ungdomsfest, som markering av overgangen fra ungdom til voksen.
I Den norske Kirke har konfirmasjonen siden 1981 vært regnet som en ren forbønnshandling, hvor det er Gud som bekrefter konfirmanten. Historisk sett har konfirmasjonen i Den norske kirke hatt en dobbel karakter, hvor ritualet også tjente som «en offentlig bekreftelse av dåpens nåde, hvor konfirmantene både var objekt for Guds bekreftelse og subjekt i sin personlige bekreftelse på at de ville leve i dåpens pakt»[1]